Slow living i småbarnsfasen av Kathrine Vigdel

Slow living i småbarnsfasen                av Kathrine Vigdel

 

Slow living i småbarnsfasen

 

Minstemann griner i søvne hver natt, og har enda ikke lært seg å famle i mørket etter smokken. Han er klar for dagen klokka 5, roper «mamma!» med bestemte trykk på konsonantene. Søvndrukken løfter jeg ham opp og går ned på badet. Like etter våkner storesøster, også hun trenger kos og nærhet. Og så er sirkuset i gang, det magiske spetakkelet av matbokser og bleieskift og hårklemmer og å grave frem den andre skoen fra under sofaen, spise brødskiven ved kjøkkenbenken og hjelpe med en jakke. Jeg samler sauene i samlet tropp ut døra, inn i vogna, bort til barnehagen, gjennom avskjed, til jeg kan lande på jobb. Så går det slag i slag. Fulltidsmamma og fulltidsjobb, søvnmangel, middagsrester over hele gulvet, skitne barnehender i sofaen, oppskrapt TV, stinkende bleiebøtte, en regning som har forfalt, litt for løse middagsplaner, lavt blodsukker og kvelden som ble altfor kort.

 

Det er et liv jeg ikke ville byttet bort for noe i verden. Men det er også ufattelig slitsomt til tider.

 

Småbarnsfasen er en tid hvor egne behov kommer i siste rekke, hvor man ikke får gå på do i fred, og må holde hodet kaldt i selvstendighetsalderens dramatikk og sterke følelser, dekke primærbehov døgnet rundt, samtidig som man skal fungere godt på jobb og holde huset i orden, være en god partner og samtidig ta vare på seg selv. Det er en kaotisk, strevsom tid. Og likevel: Da jeg var 28 år, ble jeg utbrent, selv om jeg hadde jeg bare meg selv (og mannen min) å tenke på. Men som utslitt småbarnsmamma på 36, har jeg virkelig lært meg kunsten å leve sakte. Midt i det magiske spetakkelet. Jeg kjenner på hvilepuls, tilstedeværelse og ro. Hva handler det om? Og enda viktigere, for alle utslitte foreldre som leser dette: Hvordan går det an?

For ja, jeg tror virkelig det går an å leve sakte i småbarnsfasen.

 

Å leve sakte handler om å ta vare på seg selv og det skaperverket en er en del av. Det handler om å leve i et tempo som gjør godt, med rom for å hvile, sysle, pusle og bare være. Et sakte liv i småbarnsfasen handler om kunsten å si nei, tømme kalenderen, inngå kompromisser, ta seg tid til å leke og ta vare på seg selv.

Barna trenger en mamma med overskudd, og for å finne det overskuddet, trenger jeg å øve meg i å være til stede. Tilstedeværelse handler om å fordype seg i der man er, å la seg begeistre av små ting, å føle det man føler og gi følelsene rom. Her er barna mine læremestre, og jeg er eleven. Babyer som trenger nærhet og ro hele døgnet, tvinger kroppen ned i et saktere tempo. Små barnehender som gir store klemmer, minner meg om viktigheten av her og nå.

Den beste måten å leve sakte på, er alenetid, fridag og pauser. Men det er ikke alltid mulig å få til. Det er de kaotiske hverdagene det er mest av, og jeg trenger å roe ned midt i dem. Jeg har oppdaget at den enkleste måten å leve sakte på med barn, er gjennom leken.

 

Jeg kan fort bli en altfor seriøs voksen som tviholder på voksenansvar og klager over stresset, uttrykker bekymring for praktiske detaljer og nummer slitenheten med passiv scrolling i sosiale medier. Derfor trenger jeg å leke med barna. Det er i leken jeg finner hvile, og glemmer voksenlivets bekymringer. Der henter jeg opp igjen de verdiene jeg faktisk vil overføre til barna mine: kreativitet, fantasi, skaperglede, fleksibilitet, tilstedeværelse, konsentrasjon, moro, lærdom og mestring.

 

Kanskje synes du det å leke med barna er pyton. Du tenker at du ikke har tid, at det er kjedelig. Jeg er enig. Men småbarnslek er øvelse i mindfulness for voksne. Jeg lar barna ta styringen og finner hvile i observasjon, ler når de ler, undrer meg sammen med dem, bygger og skaper og utforsker og lever meg inn i øyeblikket. Prioriteringene omrokeres: Det blir viktigere å respondere på treåringens invitasjon til å leke gjemsel enn å få svart på de mailene, tatt den telefonen, scrollet den feeden. Og i leken glemmer jeg sorger og uro, og kobler meg på den barnlige gleden som har ligget inni meg, og ikke minst barns oppfatning av tid. Barn er ikke stressa, kaster nervøse blikk på klokka, eller bekymrer seg over kalenderen, økonomien eller andre menneskers meninger.

Å leve sakte i småbarnsfasen handler om å ikke kjempe imot, ikke se på fasen som en tøff tid man bare må gjennom, men som det frikvarteret det er. At barna mine er så små at de er fullstendig avhengige av meg, setter hele livet mitt i perspektiv. Det berører det rent eksistensielle. Er meningen med livet å oppnå mest mulig, være berømt, være flink, få unnagjort en masse ting og komme først over målstreken? Jeg tror ikke det. Og det er barna mine som virkelig har fått meg til å se det. Det er nå vi lever. Mellom brødskiver med leverpostei, melk i en kopp, pysj på en knagg, klosser på en hylle og et puslespill som mangler en brikke.

 

Dette er mine råd for å leve sakte i småbarnsfasen: rensk kalenderen for alt som ikke er viktig. Lag rom til leken. Gå ned på gulvet. Invester i leker som inspirerer til kreativitet, rollespill og moro, også for voksne. La ting fare. La den dårlige samvittigheten fare, den som forteller deg at du burde gjøre mer av det du gjorde før du fikk barn, som å trene, pusse opp, pleie alle livets relasjoner og utvikle deg faglig på alle plan. I tilstedeværelsen med barna formes vi voksne på en måte som er helt unik. Og selv om det kommer dager man helst vil kaste ungen ut vinduet i ren fortvilelse og utmattelse, er også dette stormer som går over, og stormer å finne fred i.

 

«Ingen som får barn, grubler over meningen med livet», hørte jeg noen si. Jeg tror det er sant, og jeg tror det er derfor jeg ble utbrent selv om jeg var barnløs og bare hadde meg selv å tenke på. Når barna kommer, flyttes fokuset. Man må være snill med seg selv for å kunne være en god mamma eller pappa. Ta på sin egen maske før man hjelper andre. Vissheten om at barna mine er helt avhengige av meg, har hjulpet meg til å prioritere en hverdag preget av planløse dager, tomme kvelder og rom til lek etter middag.

 

Kathrine Vigdel er forfatter av boken Radikal ro. Kunsten å leve saktere, stresse mindre og nyte mer (Frisk 2020) og vert for podcasten Pusterom for mamma.