Det er litt ydmykende å si, men jeg lot babyen min se TV da han var ganske liten. Han satt i vippestolen foran den veldig søte serien Lappeteppevenner. En intro-sang jeg kan utenat den dag i dag.
Jeg hadde en baby som gråt og gråt, og vi skjønte ikke hvorfor, før noen år senere da vi oppdaget øreproblemer. Men det er vel ingen tårer en skjerm ikke kan tørke (huff)? Det er fortsatt det vi unnskylder oss med, åtte år senere; at han glemte at han hadde vondt når han ble satt foran skjermen. Nå vet vi bedre, og med attpåklatten som er 8 måneder er det et helt utenkelig scenario.
Jeg tror ikke vi er alene om å sette en baby eller et barn foran en skjerm for å kjøpe oss litt tid eller energi. Vi foreldre går rundt med en ryggsekk av dårlig samvittighet uansett, så det er ikke min intensjon å gi deg mer tyngde i sekken.
Men jeg vil si:
Jeg ser deg.
Jeg har vært der.
Og her er min erfaring, som du kan ta til deg om du vil.
Helt til sønnen min var tre år brukte vi skjermen som barnevakt. Og her kommer du garantert til å kjenne deg igjen: Han fikk se på TV når vi ville sove litt lenger. Når vi skulle rydde og vaske. Når jeg selv ville scrolle +++.
Det var ikke sånn at vi så enorme mengder med TV. Ikke i det hele tatt. Men vi hadde rutiner. Hver morgen. Og hver gang vi voksne "trengte det".
For det er jo akkurat det:
Det er ikke barnet som trenger det.
Barn har ikke behov for skjerm. Tvert i mot.
Små barn, særlig de under tre år, har ikke noe utbytte av skjermbruk. Det er faktisk usunt med for mye eksponering. Hjernen deres utvikler seg raskest de første leveårene, og den utviklingen skjer gjennom bevegelse, sansing, blikkontakt, lek og samspill med andre mennesker, ikke gjennom skjermer.
Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) bør barn under to år ikke ha noen skjermtid i det hele tatt. For barn mellom to og fem år anbefales maks én time per dag, og helst sammen med en voksen.
Studier viser også at mye skjermbruk i småbarnsalder kan hindre språkutvikling, redusere konsentrasjon og øke risiko for søvnproblemer og uro. Samtidig viser forskning at frilek, uten voksenstyring eller skjerm, styrker kreativitet, problemløsning, empati og selvregulering.
Så nei, barn trenger ikke skjerm. De trenger kontakt. Tid. Stillhet. Bevegelse. Kjedsomhet. Deg.
Da gutten min var 18 måneder åpnet jeg dørene til Små spor, og min erfaring som forelder vokste i takt med forståelsen min for barn. Jeg begynte å se på barns behov med nye øyne, og det var som om jeg plutselig hadde fått en nøkkel til å forstå ham bedre.
Rundt treårsalderen ble det så mye masing, forespørsler og småkrangling rundt TV-titting. Samtidig hadde vi fått nok kunnskap på skuldrene våre til å ta et skikkelig valg. Så vi kuttet skjermen. Tvert.
Hele TV-en ble satt på skrå inn i klesskapet, og det var no way back for oss. Vi var ganske urolige for hvordan det skulle gå. Vi så for oss grytidlige morgener med en sur unge som ikke fikk se TV, og som måtte underholdes fra første minutt.
Og gjett om vi tok feil.
Er det én ting jeg lærte der og da, så er det dette: Aldri vær forutinntatt på hvordan et barn vil reagere. Man vet faktisk ikke resultatet før man prøver. Vi møtte motstand den første og andre morgenen. Etter det; ingenting.
Han hadde innfunnet seg med situasjonen.
Og herfra skjedde det mest magiske: En helt fantastisk, kreativ, leken og nysgjerrig gutt blomstret frem. Han våknet og hentet ting fra skuffer og skap. Tegnet. Lekte. Klipte. Limte. Skrelte sine egne bananer. Hentet vann til seg selv. Det tok lang tid før TV-en kom tilbake, og når den gjorde det, var det bare i helgene. Og det må sies: Ikke engang hver helg.
Nå er han åtte år, og vi har hatt fem år med et avslappet forhold til TV.
Joda, det har vært tilfeller der det hele har sklidd ut og han har binget favorittseriene sine. Noen av disse vil jeg karakterisere som «søppel-tv», men jeg respekterer det i kontekst av at det er en del av hans og vennenes kultur, og at det kan være viktigere enn hva jeg syns er «riktig» og «galt». Men for det meste har vi holdt oss til én felles film i helgene. Og det har vært akkurat passe. Det er sjeldent spørsmål om tv.
Da han gikk i barnehagen var vi strenge; vi så ikke på noe kommersielt i hjemmet vårt, men alikevell kunne han alt om Pysjheltene og Paw patroll gjennom å observere hva de andre ungene lekte og snakte om.
Da han begynte på skolen følte vi at vi måtte lempe på noen av våre idealer. Og han har fått lov til å velge selv hva han skal se på, men vi liker å tenke at vi gjennom fem år med restriktiv og bevisst skjermbruk har gitt han et godt indre kompass med tanke på hva som er god skjermbruk. Med friheten han har nå forventer vi at han utfordrer familieverdiene, han er jo tross alt en egen person, og grensetesting er en del av oppveksten.
Det følgende har fungert for oss, og om du selv vurderer å kutte ned på skjermbruk finner du kanskje noe inspirasjon her:
1. Ikke ta skjermen fra barnet – ta den vekk for hele familien.
Det er en stor forskjell. Barn lukter urettferdighet på lang avstand. Hvis du setter grenser for dem, kan du kanskje også se på dine egne vaner. Kanskje det er en god anledning til å rydde litt i eget skjermbruk også?
2. Fortell hva som skjer og stå i det.
Barn er SÅ kapable. Vis dem respekt med å fortelle akkurat hvorfor dere gjør som dere gjør. Ja også til 2-åringen. Forklar barnet at TV-en skal bort en periode, og vær tydelig og rolig. Du trenger ikke en lang tale, men barnet fortjener å vite hvorfor. Det er lov å møte motstand, og det betyr ikke at du gjør noe feil.
3. Vær forberedt på et par tøffe morgener.
Det kommer. Og det går. Det tok oss to dager. Kanskje tar det noen uker hos dere. Ikke gi deg. Det er verdt det.
4. Ikke planlegg en erstatning for TV.
Det kan virke fristende å lage en aktivitetsliste eller timeplan for å "dekke opp" for skjermen, men tro meg, barnet finner ut av det selv. Å kjede seg litt er starten på god lek.
5. Ha noe lett tilgjengelig.
Tegnesaker, bøker, klistremerker, frukt, en termos med lunken kakao. Det er ikke for å underholde, det er bare å gi en myk landing. Et lite «her, dette kan du gjøre hvis du vil».
6. Ikke la perfeksjon være målet.
Du kommer kanskje til å falle tilbake i gamle mønstre. Det kan hende oss alle. Det betyr ikke at du har feilet. Det betyr at du er et menneske som prøver. Da er det bare å plukke deg selv opp og prøve igjen. Du kjenner godt motivasjonen din og målet ditt.
Det er også viktig å ha noen tydelige regler som ikke forandrer seg daglig. Her er våre:
1. Tv i helgene
Ukedagene har rett og slett ikke plass uansett. To fritidsaktiviteter, venner, lekser, leking og lesing er ting som også skal nytes og som er langt sunnere og viktigere.
2. Ingen søppel tv (vi har en slags enighet om hva som er søppel).
Som jeg skrev tidligere så har han et favorittshow som jeg syns er søppel. Men det finnes grader av søppel. Har dere sett pudding-tv? Det ligger i søppeleliten. Men det meste på Youtube er dritt (hei fra meg som egentlig ikke vet helt hva som finnes, men jeg har sett dritt i det minste). Netflix har nesten bare ræl. Det meste som er produsert til barn ER søppel.
3. Vi gamer ikke hjemme, men hos venner følger du reglene til deres familie. Men obs! Nå har vi nylig anskaffet oss en gammel Gameboy til en lang reise vi skal ha. Denne vil få egne regler for bruk etter hvert. Spillkonsoller vil vi vente lenge med.
