Våren bringer lysere dager, spirende liv og en ny energi i hverdagen. Fra de kreative hodene til Grapat i Catalonia har årets spirer tittet frem! "All the Nothing" – en samling av vakre, håndlagde leker som inviterer til rolig, sanselig lek. Disse små skattene, formet av naturen selv, er laget for å berøre både hender og hjerter. Den følgende teksten fra Grapats katalog.
La oss snakke om tid. En dyrebar ting som glipper gjennom fingrene våre uansett hvor hardt vi prøver å holde fast ved den, og som vi alltid føler at vi har for lite av. Men ser vi nærmere på det, virker det som om vi bruker ganske mye tid på visse ting, og svært lite på andre.
Hvordan tar vi disse valgene? Hvordan kan vi vite hvilke ting som virkelig er verdt tiden vår? Og hva med tiden til barna våre? Hvorfor føler vi trangen til å planlegge ettermiddagene, helgene og feriene deres, og stresse dem fra den ene aktiviteten til den andre? Hvorfor gir vi dem rom fulle av leker, men ingen tid til å leke med dem? Er det ikke deres tid, ikke vår? Er det ikke deres (eneste) barndom? Hvorfor er vi så redde for at barna våre "kaster bort" tiden sin? Er det fordi vi føler at vi kaster bort vår egen?
Men hvem bestemmer egentlig når tid er godt brukt, og når den ikke er det?
Men hvem bestemmer egentlig når tid er godt brukt, og når den ikke er det?
Her er en vill idé: Hva om vi våget å slippe barnas tid ut av hendene våre og gi den tilbake til dem? Hva om vi omfavnet den grenseløse muligheten i en hel dag uten planer, uten forpliktelser? Hender fulle av tid, uten instruksjoner om hvordan den skal brukes. Hva tror du kunne skje?
Barna våre kunne begynne å dyrke kjedsommelighetens kunst. Kunsten å lytte til sine egne tanker, til den fjerne raslingen av blader, til bjeffingen fra to hunder som hilser på hverandre. De kunne finne glede i den uforutsigbare vinglingen til en sommerfugl, i hvordan solen kiler nesen deres, i lukten av vått gress på plenen. De kunne mestre tålmodighetens kunst, omfavne stillheten og bli belønnet med å se hvordan en ny idé fødes og sakte tar form i tankene deres.
Hvis vi virkelig gir barna våre friheten til å være til stede uten hastverk eller mål, kan vi oppdage at alt har potensial til å bli lekt med. Vi må bare gi dem tid.
Husker du hvor lange sommerene fra barndommen føltes? Hele dager hvor det ikke var noe som måtte gjøres, men så mye å gjøre. Ting som føltes viktige, som å lage det største plasket mulig når vi hoppet i bassenget, eller nå de høyeste greinene på kirsebærtreet der naboens barn ennå ikke hadde plukket frukten, eller telle alle de nye fregnene som hadde dukket opp på huden vår siden ferien startet.
Tidsfølelsen ble utslettet av den rene overfloden av tid, bare begrenset av de obligatoriske måltidene og den fryktede leggetiden, som alltid kom for tidlig.
Tid føltes annerledes da: raus, utvidbar. Som en vennlig følgesvenn og vitne til eventyrene våre, ikke en streng skikkelse som peker på klokken og haster oss til å fullføre oppgavene våre.
Barn vokser kanskje raskt, men de lever langsomt. Mens vi alltid tenker på hva som kommer neste gang, er barn naturlig opptatt av nåtiden. Men hvis vi påtvinger dem vårt tempo, begynner de å absorbere stresset vårt, frykten vår for ikke å gjøre nok, for ikke å være nok. De mister kontakten med sine egne behov og evnen til å koble seg til omgivelsene sine uten forventninger eller dømming.
Når vi pålegger dem vår effektivitetstenkning og fyller kalenderne deres med alt fra tidlig musikkundervisning til språkkurs og idrettstrening, tar vi fra dem tiden de trenger for å lære andre, like viktige ting.
Å ligge våken i sengen tidlig om morgenen og lytte til fuglesangen, og prøve å gjenkjenne dem. Å klatre opp i greinene på et gammelt tre, teste styrken i armer og bein, og overvinne frykten for å nyte utsikten fra toppen. Å lære å telle fra en storesøster, å sykle fra en favorittfetter, å flette dukkens hår fra en bestevenn. Å huske vitser og hviske dem til hverandre, å telle klinkekuler for å bytte, å bygge en hytte av greiner og blader.
Å gi barna tilbake tiden sin er en øvelse i tillit. Tillit til at livet er fullt av muligheter for læring, og at barna våre allerede er utstyrt med alt de trenger for å bli lykkelige og tilknyttede mennesker. Tillit til kraften i fantasien deres, som kan forvandle selv det mest uanselige objektet til starten på et spennende eventyr. Tillit til kraften i lek.
Hvis vi slipper forventningene og finner en måte å gi dem tid og rom på, vil barna våre klare å finne lærdommene selv, utforske sine styrker, utvikle sine interesser og overvinne sine frykter. I sitt eget tempo, på sin egen måte.
Ved å la dem gjøre alt det "ingenting" de vil, gir vi dem en stor gave: troen på deres egen evne til å gjøre hva som helst – selv om de starter med ingenting.
